Rydderadarkonflikt

Henriks rydderadar er kalibrert på en helt annen måte. Han legger fra seg ting, rett ned på gulvet, uansett hvor han er i boligen. Overflaterot kan han tolerere bare han vet hvor ting er. Han legger ikke merke til hybelkaniner under sofaen, de tikker rett og slett ikke inn på hans radar, men det er han som av og til prøver å rydde under overflaten.  

Koronatid er toleransetid – også når det gjelder rot. Når den ene legger merke til alle hybelkaninene og den andre ikke engang greier å se en hybelmoskus.

Hanna og Henrik sitter koronafast  i ukevis i egen bolig. Begge er pålagt hjemmekontor, og barna har hjemmeskole. De organiserer dagen slik at mor får gå på jobb i første økt. Far tar frokosten og setter barna i gang med skolearbeid. 

Vi har online parterapi. Mor sitter på ett soverom, far på et annet, mens barna ser på TV. Det som er verst for Hanna, er at rydderadaren hennes er innstilt slik at selv den minste ting på feil plass tikker inn og distraherer henne. Hvis det står en kaffekopp på stuebordet, må hun få den inn i oppvaskmaskinen med det samme. 

Henriks rydderadar er kalibrert på en helt annen måte. Han legger fra seg ting, rett ned på gulvet, uansett hvor han er i boligen. Overflaterot kan han tolerere bare han vet hvor ting er. Han legger ikke merke til hybelkaniner under sofaen, de tikker rett og slett ikke inn på hans radar, men det er han som av og til prøver å rydde under overflaten. Han rydder i skap, kaster og lager merkelapper på hyllene.  

Når alle fire er hjemme døgnet rundt, blir det mer rot enn vanlig. Det blir flere måltider og flere aktiviteter, som alle innebærer brudd på hverdagen, brudd på de faste rutinene og brudd på forventninger om hva det er mulig å få gjort i løpet av en dag. Kort sagt: Det blir mer frustrasjon. Hanna jobber, men må av og til på kjøkkenet for å hente kaffe, og hun greier ikke la være å bruke ti minutter på å rydde hver gang. Hun gjør det med brå bevegelser. Henrik føler seg som en saltet snegle når han hører lydene av sinnarydding; han krøller seg sammen og håper det snart går over. 

Når Henriks jobbeøkt kommer, skal han bare finne pc-laderen. Den lå på gulvet i gangen, men nå er den ryddet vekk. Han leter i skuffene, han leter i skap og under sofaen. Han vil ikke spørre Hanna, for da vil han ikke greie å skjule irritasjonen, og hun kommer til å si noe om hvordan han roter, og så havner de rett i kranglekarusellen.

Hanna og Henrik er ofre for mer enn koronakarantene, de er ofre for manglende trening. De har ikke lært å snakke om personlighet og emosjoner. Hvis Hanna og Henrik tidlig i parforholdet hadde visst hvordan de skulle gjøre det, kunne de ha vært nysgjerrig på hverandres personlighet og reaksjonsmønstre i større grad enn de var, og de kunne ha vært nysgjerrige i fred og forelskelse. Isteden krangler de nå høylytt, tar ting i verste mening og beskylder hverandre. Dette er trist – og ganske vanlig.

Slike inngrodde mønstre er det vanskelig å komme ut av uten hjelp, særlig fordi personlighet også handler om hva som skjer i kroppen. Henrik greier å slappe av selv om det ligger klær overalt, Hanna blir fysisk uvel og urolig av det.

Jeg introduserer personlighet for dem som en måte å snakke om forskjeller på. Ett av personlighetstrekkene handler om orden og kontroll. Hanna kan prøve å tenke at Henrik ikke roter for å irritere henne. Hans roting handler ikke om ondskap eller manglende kjærlighet, det handler om arv og miljø. Henrik kommer fra en skippertaksfamilie som lar huset gro litt til før de rydder og vasker. Og Hanna blir ikke frustert av rotet fordi hun er ond – hun er bare fortvilet. Hun er nødt til å jobbe, men greier ikke å finne arbeidsro med rot overalt. 

Hanna og Henrik får øve på å snakke om det som frustrerer dem, slik at de kan få til to ting: 1. snakke om husorden uten å havne i konflikt, og 2. finne frem til levelige kompromisser. 

De må lære seg å be om en timeout rett før krangelen kommer, slik at de kan få pustet dypt og avverget den. 

Par som må leve med store forskjeller i personlighet, får et lettere liv om de forstår at den friksjonen de opplever, ofte handler om disse forskjellene, ikke om avvisning eller manglende kjærlighet. I tillegg må de lære seg å nevne, anerkjenne og respektere en haug av ulikheter og ta hensyn til dem i hverdagen. 

Det kan bli intenst i koronafaste parforhold, små ting kan ulme og vokse til å bli store. Særlig når man ikke vet hvordan man skal snakke om det som er frustrerende, uten at man ryker i tottene på hverandre. 

Publisert i Dagbladet Magasinet 25. april 2020
Psykolog og parterapeut Andreas Løes Narum i parweb.no
Kategorier: Relasjonstips, Personlighet i parforhold, Faktor III, Dårlig kommunikasjon