Januar er høysesong for parterapi. Folk har måttet utstå jul, romjul og nyttår med partnerens familie, og noen hver kan trenge litt sosial avstand.

Januar er høysesong for parterapi. Folk har måttet utstå jul, romjul og nyttår med partnerens familie, og noen hver kan trenge litt sosial avstand. Jeg har hørt fra mange at de var lettet over Ernas restriksjoner i julen. De slapp mange av juleselskapene, men noen sliter likevel fordi det kan bli krevende å skulle ha det intenst julekoselig alene. 

Kirsti og Knut har hatt en tung tid med romjul og januarmørke. De har en tydelig bestilling til meg om hva de ønsker å oppnå i terapirommet: Parforholdet oppleves som kjærlighetsløst, kan jeg hjelpe dem til å bli kjærester igjen? 

Begge har lenge prioritert karriere og de har utviklet en lei uvane med å havne i klinsj over alle mulige ting. Da de traff hverandre, var begge ansatt i et konsulentbyrå med høyt tempo og høye salærer. De fakturerte flere timer enn det egentlig finnes, og hadde stjernestatus på jobben, hvilket førte dem til enda bedre betalte jobber, men med stadig mindre kjærestetid etter hvert som lønningene økte. Nå er de ledere på hver sin kant, og siden begge er i overkant samvittighetsfulle, føler de seg som svikere om de ikke bruker nesten all tid på jobb. 

Kirsti og Knut har to barn. De har en au-pair som avlaster dem, men det er likevel ting foreldre må stille opp på, og de fører en seig skyttergravskrig om hvem som egentlig har gjort mest for familien. Tiden er deres fiende, de får bare mer å gjøre jo mer de jobber, og samvær i familien er ofte preget av utålmodighet og irritasjon over at den andre ikke er villig til å ofre av sin tid. Barna hører dem kjekle om hvem som stiller opp mest, sover minst, om hvem som har den viktigste jobben eller den mest presserende tidsfristen, og de får med seg at foreldrenes tid må prioriteres hardt. 

Jeg lurer på om de har tenkt over hva dette gjør med barna. Én ting er ihvertfall sikkert, og det er at barna har havnet nest nederst på prioriteringslisten, bare fulgt av parforholdet selv. 

Mitt problem med slike par er også tid, jeg kan ikke skaffe dem mer av den, og jeg synes ikke jeg kan be dem si opp jobben eller adoptere bort barna. Altså må tiltakene vi blir enige om, handle om noe det likevel er mulig å gjennomføre. Kirsti og Knut vil ha mer kjærestetid, men hvis jeg pålegger dem tidkrevende kjærestelekser, kommer de til å mislykkes fordi de rett og slett ikke har mer tid tilgjengelig. De har snakket om at de må ta seg den tiden, men det er vanskelig med mindre de endrer ambisjonsnivå eller arbeidsstil. Altså må vi jobbe innenfor de tilgjengelige tidsrammene og fokusere på de tingene de likevel bruke tid på: for eksempel måltider og husarbeid. 

Jeg inviterer dem til å akseptere en felles måte å tenke på om kjeklingen og ubehaget de opplever i hverdagen – en mental modell som handler om at de begge har som jobb å kjenne igjen dette ubehaget og behandle det som en fiende. De må si fra når ubehaget kommer, og hjelpe hverandre med å bremse det. Det er nesten umulig å endre noe til det bedre når kjekling eller krangling alltid er en millimeter unna. Først må de bremse kjeklingen, må de etablere noen gode vaner. Et eksempel på en god vane er faste rammer rundt måltidene – de må lage måltidsritualer som gjør at alle blir sett og hørt minst én gang om dagen. 

I min verden kan kalenderen være den beste veien til romantikk. Par som er i tidsklemma og aldri har tid til sex, får det mye bedre hvis de har avtaler i kalenderen om regelmessige nyp. Hvis de har som en fiks idé at omstendighetene må være perfekte, kan det gå måneder mellom hver gang, og det er høyrisikoadferd i et parforhold. Kanskje må husarbeidet også inn i kalenderen på en helt annen måte enn før? Husarbeid kan også være forspill. Det må i det minste bli forutsigbart for dem begge hvem som gjør hva når. 

Kirsti og Knut hevder begge at de er innstilt på å prioritere parforholdet og som gamle konsulenter liker de tanken på at slike tiltak er som konsulentverktøy. Knut mener det kan være lettere å få til noe hjemme hvis de forholder seg til parforholdet like profesjonelt som de forholder seg til jobb, og Kirsti kan vanskelig være uenig i det. Hun smiler litt mens de legger inn i kalenderen et formiddagsnyp neste onsdag.

God januar videre!

Dato: 8. desember 2020
Psykolog og parterapeut Andreas Løes Narum i Parweb.no
Planlagt publisering: 23. januar 2021

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *